lördag 31 maj 2014

Praktikken og tankene, hva er mitt arbeid godt for?




I dag er det på tide å gjøre performancen med stenene igjen. Jeg har fortsatt treningsverk, er stiv i kroppen etter arbeidet på torsdag. Det kjennes som at det et motstand i det-, fokusere i over tre timer på å skape en orden som egentlig ikke finnes. Stå eller huke i stillinger som etter en stund er tøffe for knærne og lårene. Hvorfor? Hva er det man vil ha sagt?
Samtidig kjennes det som at å la vaere er inget alternativ, iallefall ikke nå hvor det å gjøre samme sak igjen har en mening for det tankebygget både jeg og dere forsøker å få til. Det behøves et element av motstand.

Motstanden kan også ligge i dette, i bloggen, i det å tenke høyt. Er det jeg tenker meningsfullt? Kommer jeg til å avsløre meg selv som dum? Orker jeg å sitte og file på det jeg har tenkt, til at kanskje et resonemang kommer fram?

Det første vi gjorde sammen var at jeg holdt en kort og ikke så ryddig forelesning for å "riste løs" litt i vårt sett å tenke. Noen av oss sju i gruppen hadde også tidligere hentet inspirasjon i livet og for kunsten i filosofiske tekster, noen hadde sine favoritter blant filosofene som de gjerne kom tilbake til. Men ingen av oss ser oss selv som filosofer, eller som først og fremst teoretikere. Derfor kommer en filosofi som vi forsøker oss på å skape selv til å handle om praktikken men også kunstens rolle og relevans i filosofien.

Og hva skal da forskjellen vaere på å tenke, rent generelt over verden og livet og å filosofere? For oss blir svaret: Det behøver ikke vaere noen stor forskjell. Kanskje at ambisjonen om å skape tanker som kan brukes som verktøy for å analysere verden, seg selv og bestemte situasjoner øker. At tanker uten ord, men som formuleres i handlinger og verk, løftes opp som nøkler til filosofiske resonement, og at en interesse for den skriftlige filosofien kan bli et sett å fordype bekjentskapet med tingen, verket og det værende. Man behøver ikke ha en masse filosofisk kunnskap for å begynne, det er kombinasjonen av framgangsmåter som med tiden, forhåpentligvis, leder fram til en meningsproduksjon som også kommer til å få en filosofisk side.

Under filosofifestivalen har vi hørt mange foredrag om handlingen, om å kjenne i sin egen, personlige moral etter veiledning for hva man skal gjøre, og så virkelig våge å handle. Men, den individuelle handlingen er ikke det eneste settet å forandre verden. Våre ikke- handlinger eller mer eller mindre kollektive handlingsmønster påvirker, også når det vi gjør ikke er synlig for oss.
Når forskere på stratosferens kjemi som Paul Crutzen, Lames Lovelock, Frank Sherwood Rowland og Mario J. Molina påpekte at deres vitenskapelige målninger indikerte at menneskeskapte stoffer ødela ozonlaget, ble de ikke trodd. Og når man først begynte å innse at det fantes noe i det de hadde å si, så ble de kalt alarmister. Men, når de fakta de la fram ble umulige å tilbakevise, fantes det også mulighet og vilje til å forby ozonskadelige stoffer. Krutzen, Rowland og Molina fikk senere nobellprisen i Kjemi for dette arbeidet (1995)I sitt mot til å fortsette å insistere på at det de hadde oppdaget virkelig hadde relevans følger de vel både Kirkegaard, Kant og Marx´ idealer og viser handlingskraft. Men, det finnes også en filosofisk side av dette. James Lovelock er kanskje mest kjent for å ha formulert Gaia- hypotesen (med Lynn Margulis), idéen om å se hele jorden som ett levende system. Dette er egentlig ikke noe nytt, også de grekiske naturfilosofene hadde et lignende tankesett som kalles hylozoisme.
http://en.wikipedia.org/wiki/Hylozoism
Paul Krutzen er den som skapte gjennombrudd for tanken på at jorden burde bytte navn på sin geologiske tidsalder fra Holosen til Antroposen, ettersom menneskeskapt påvirkning av jordens litosfære nå overstiger "naturlig" erosjon, oppkomst av mineralerstoffer fra jordens indre, forsaltning av jord etc.
Dette er interessant i seg, men mitt spørsmål er om vår livsfilosofi påvirker hva vi kan få syn på. Her finnes dels, som jeg forstår det, en opplevelse av jorden som noe viktig, nesten som et vesen, og dels en praktikk som forsker. Jeg tror sikkert det finnes en vekselvirkning. Funnet av stoffer som skader atmosfæren viser at vi er blinde for konsekvensene av hva vi gjør, vi behøver en slags handlingens pedagogikk. Øket fokus på forskning om konsekvens kommer ikke til stand uten at vi har tankemodeller for konsekvensanalyse. Men, det personlige engasjementet, forhållningssettet til natur, liv, livsstil er det som egentlig teller mest rent praktisk. Og , det behøves like mye bidrag her. At man følger handlingsmønster i forhåll til et kollektiv og hvor natur ses som noe mer enn tilgang på ressurser.

DITT BIDRAG

ditt sett å tenke, skape og leve er viktig. Det du gjør og det du avstår å gjøre. Jeg vil at vi blir bedre på å dele med oss, at vi våger stå fram, at vi våger å investere vår kraft i handlinger som kanskje synes nytteløse utenfra men som vi selv opplever meningsfulle. Jeg vil at vi tør å teste drømmen og fantasiens kraft både i kunsten og det filosofiske tenkendet, og at analysen blir et verktøy for å fordype seg og raffinere tankene, ikke maller som tvinges på levende, blivende og aktive verk slik at de stivner og dør. Dine tanker gjør verden mer kompleks, din generøsitet når du deler med deg samtidig som du lytter til andre får saker til å vokse fram. Man behøver ikke eie hverken tanken eller verket, behøver ikke klare alt selv. Et frø du sådde kanskje spirer hos den som kommer til den jordpletten etter deg, når du selv har gått videre i en ny retning. Men forutsetningen er at du våger å gi noe.

Inga kommentarer:

Skicka en kommentar