fredag 30 maj 2014

morgen i Kragerø


En herlig morgen i Kragerø. Virker bli perfekt vær for den filosofiske båtturen. Har tenkt en hel del på hva vi gjorde og snakket om etter performancen i går, og hva dere, medkunstnerene fra Kragerø Kunstskole, arbeidet med/snakket om mens jeg ordnet stenene (tre og en halv time tok det, ganske langsomt og monotont uttrykk…)
først LYD.

Ett stillfarent uttrykk, ettersom jeg hadde bestemt meg for å ikke snakke før "jobben var gjort". Mest for å få en mer konsentret, meditativ flyt i arbeidet. Men, noen lyd i steiner mot gulv er det jo. De ulike steinene låter ulikt, og når man leter etter dem i kurven rasler det. Ikke like vakkert som når bølgene kommer inn over kulegrus stranden på Island, der steinene kommer fra, men lyden minner om stranden, de kreftene som har formet steinene.
Eirik bygde et insturment, men vi har inget bilde på det. Kunne du ikke ta et foto, evt spille inn en lydslinge? Lyd er vibrasjon, noe som gjør tiden og rommet sansbart. Kanskje er det lyden som mest av alt snakker til våre følelser, og som gjør at vi ikke kjenner oss ensomme? Når vinden suser i tretoppene- høres det dystert eller trøstende? Er det virkelig sant, som jeg kjenner det, at naturen taler til meg? Jeg må i allefall inrømme at jeg blir påvirket. Tynger tankene meg må jeg ut på skjaerene og se horisonten, høre måken og vinden, så at saker får rett proposjoner. Når våren kommer må jeg alltid ut og se blåveisbarna og hestehoven for å få en pirrende forventning av at noe begynner om akkurat nå.
så, ER NATUREN UTRYKKSFULL? "Død materie" har jeg iallefall heldigvis ikke opplevd. Undrer hvordan det skulle kjennes. Skremmende, som å vaere i døden, en fremmed i den tiden og rommet jeg har blitt utslengt i. Heldigvis opplever jeg meg stort sett ett med, forankret, i noe som lever og vibrerer presis som jeg gjør. Også stenene opplever jeg som i noen form av rørelse, gjennom årstider, temperaturer, forvitring, sedimentering….det gjør meg trygg, skaper livslyd, livsmusikk som trøster meg og sier at døden er ikke så farlig. Det er bare gradsskilnader.
Men, jeg vet ikke, ER DET BARE MENNESKENES JORD JEG KAN OPPLEVE?
For meg er materie saker som jeg knytter minner og affekt til, og naturen kjennes som noe jeg gjenspeiler meg selv i, men som iallefall har mer å si enn jeg kan høre. Men hva skulle jeg kjenne om jeg var på månen? Skulle månegruset kunne kommunisere med oss? Vi som er mennesker og kanskje egentlig ikke har der å gjøre? På vei hjem i romkapselen oppdaget de amerikanske astronautene at månegruset visst hadde noe å si dem. Det luktet. En meget merkelig lukt når gruset og steinprøvene ble utsatt for vår atmosfære, og denne lukt oppstod i en miks med atronautenes kroppslukt (som på veien hjem hadde begynt å bli merkbar) Dette var også en oppdagelse, kanskje ikke like estetisk som bildet av jordkloden som stiger over månens horisont men like viktig, like sann. Tar du månegrus med deg i romkapselen kommer det til å sende luktmolekyler inn i nesa di, blande sin lukt med din. Reagere med deg, påvirke deg.

Inga kommentarer:

Skicka en kommentar