KAOS!

KAOS!

referat etter beste evne fra diskusjonen på Torsdag

Ragnhild sier at performancen minnet henne om så mye ulikt. Det var noe som minnet både om lydbølger og om bølgene på stranden, som om man gjennkjenner noe. Når steinene ligger i sin menneskevalgte orden på gulvet ser de veldig levende ut, som mom de rører seg, er del av en bølgebevegelse eller som de vibrerer, hver i seg, med noe eget.

Katrine er med et rykk tilbake i barndommen-, men sånn her satt jo jeg og! Og ordnet kongler, pinner, steiner, hva det måtte vaere.

Hva er det man ordner? Bor ordenen i tingen? Har hver stein sin plass?
På filosofislam på Stop en Halv forteller den underbare poeten Olaf Lundheim at han ved flere tilfeller har tatt ut rullesteiner fra fastlandet til Jomfruland, ettersom så mange av steinene derfra har endt opp rundt blomsterbed inne i byen. Steinene på Jomfruland kom jo fra fastlandet, med breene sier de, en gang for mange tusen år siden. I sitt dikt hører Lundheim steinene hilse på hverandre, et kjært gjennsyn etter årtusener på hver sin kant….

Noe av det største hinderet for at vi skal kunne forandre våre sett å leve og tenke til noe mer bærekraftig er vanskeligheten vi har med tiden, å tenke i ulike tidsperspektiv, temporaliteter. Olaf Lundheims handling er både kunst i seg, vakker som dikt og effektiv som filosofi. Ved å tillegge stenene en stemme bygges et pedagogisk bilde, selvom antropomorfiseringen (menneskeliggjøringen) av stenen ikke er ment å tas bokstavelig. To stener som lå side ved side kan faktisk ende opp ved siden av hverandre igjen etter utrolig lang tid. Det tar tid å bryte ned en stein til grus.
Hver stein er en tidskapsel. Forstår vi dette, kanskje ved hjelp av en poetisk menneskegjøring av steinen kommer en geologisk temporalitet nærmere, blir mer relevant for oss. Er den bare siffre i et forskningsarbeid blir det vanskelig å ta hensyn til den i dagliglivet.
At man virkelig er villig til å foreta seg en båttur ut til Jomfruland med en stein man ikke vil eie eller pynte sitt eget med blir et utsagn som også setter våre handlingsmønster i perspektiv:

TIDEN KAN UTGÅ FRA STEINEN

STEINEN KAN ALDRI HELT OG HOLDET EIES

STEINENS SAMMENHENG KAN FORTSETTE SELV OM DEN FLYTTES TIL ET ANNET STED.

Orden og kaos. Jeg lover meg selv å, ved noe tilfelle, også frakte steinene fra Island tilbake til den stranden de kom fra.

Går det å holde orden på naturen?
Når vi skaper våre mønster, setter inn steinene i nye sammenheng, hva er det for verktøy vi anvender?Jeg mener, er ikke også analysen eller ordenen/ordningen vi velger et verktøy for å gjøre noe forståelig for oss?

Å rydde noe kan ordne kaotiske følelser inne i oss. Men, hvor relevant var den sinnstemningen vi befant oss i da vi begynte våre idéer om orden?

Om jeg i performancen tar utgangspunkt i en glatt, grå og avlang sten og legger den ved siden av en sten som er glatt, litt rund og mørkegrå, deretter en ganske rund, ru og grå sten begynner vi å lese visse kategorier som en bevegelse (fra avlang mot rund) eller kanskje fra glatt mot ru, og underordner for eksempel "grad av gråhet" som mindre viktig kategori. Det oppstår hierarkier, tolknigsforetrede.

Eirik tenker på byråkratiet, den perfekte ordenen hvor alt blir skikkelig strukturert men hvor vi aldri vil eller kan få orden på alt samme hvor hardt vi prøver. Hvor relevnt er sinneserfaringen? Kan vi opprette våre kategorier helt uten å påvirkes av den?

Iallefall ikke når vi sorterer strandstein, og valget av kategorier hele tiden følger sansene på et intuitivt og følelses påvirket sett.

Dette er dog ikke å gjennskape naturen. Vi visualiserer den, kanskje også sider ved den vi ikke har sett, men gjennskaper den ikke.

Det blir stille i rommet etter en stund. Men hvor ble bråket av? Om man er i en gruppe hvor alle stiller seg, kommer bråket til å trenge seg ut av en eller annen av oss, fordi det er del av det nødvendige, del av gruppens funksjon. Og den av oss som bråket virker i, hva hender? Blir man ensom? Er man modig? Er man nødvendig?

Vi skal ikke oppdra hverandre til stillhet. Stillheten er bra og man behøver hvilen og ettertanken , men bare så lenge den ikke krever konsensus.
Lev, bråk, lev!
Katrine undrer om bråket kan bo i genene, og om man i såfall kan påvirke det.

Hva er et genetisk arv? En predestinasjon? En type/klassifikasjon du ikke kan unslippe? Din livsstil kan påvirke om visse gener i ditt DNA blir aktiverte eller ikke, kan man i såfall arve muligheten til å leve et bra liv med en genetisk disposisjon for t.eks en sykdom, ved at denne i generasjoner ikke har blitt aktivert?

forholdet mellom arv og miljø er intrikat, og de moralske og filosofiske konsekvensene er store ettersom hvordan vi ser på individ og individuellt ansvar for egen helse. Klassifikasjone av mennesker, helt ned på gen-nivå, har samme problematikk som steinperformancen, visse kategorier av hva vi er blir mye viktigere enn andre. Det som ikke kategoriseres forblir usynlig.

HVORFOR MÅ ALT ORDNES?

HVORFOR MÅ ALLE MENNESKER BESKRIVES SOM TYPER?

FINNES DET EN PLASS FOR ALLE? 

HVILKE KRITERIER ANVENDER JEG NÅR JEG ANALYSERER MEG SELV OG MINE HANDLINGER?

I boken "galskapens historie" og gjennom hele sin filosofiske gjerning er Michel Foucault en som står på bråkets side, og som forteller oss noe om våre muligheter til å forstå ordenens sammenheng med maktstrukturer. Vi kan aldri unslippe makten, men vi kan forstå den, generere motstandsstrategier, og kanskje skape en bedre makt utfar dette.

BIOLOGI OG GENER

Utviklingslæren og genetikken ses som nøkler til hva det levende er, og hvordan det virker gjennom tiden. men alle sider av utviklingslæren kommer ikke fram i ideen om at alle arter kjemper mot hverandre for å overleve. Ko-evolusjon hvor ulike arter utvikles sammen side ved side. Kan gener lære? Visse teorier sier at når omgivelsenes press øker, som nå for eksempel på isbjørnene, kommer bjørnenes beteendemønster til å forandre seg på et sett som gjør at den genetiske utviklingen akselererer.

Isbjørner har blitt sett ganske langt syd i alaska, ettersom mangelen på mat tvinger dem til å svømme lenger enn før, og spørsmålet er om det er å blande sine gener med Grizleybjørnenes (hvilket visstnok går, med litt god vilje fra begge parter) som er redningen for isbjørnsgenene. I såfall kommer isbjørnsarv til å ligge i grizzleybjørnsstammen, kanskje i et slags påvente av nye isdekte jaktmarker rundt nordkalotten. Finnes i såfall isbjørnen fortsatt som art?

Om den er utblandet, for øyeblikket usynlig i en grizzleykropp?

Hva skulle Aristoteles ha sagt, med sin teori om entelecheia?

http://en.wikipedia.org/wiki/Potentiality_and_actuality

Gener er ikke nødvendigvis så ordentlige som vi vil ha det til, også her finnes mange strømmer som brytes mot hverandre. Mønsteret er en sak, replikasjonen en annen. Vi må bli like interesserte av å se det usynlige og det uordnede som vi er av det estetiske mønsteret om vi vil forstå mer av naturprosessene. Men hvordan? Vi er jo bare mennesker, og relaterer alt til våre sanser og den estetikken de gir oss som metode for å kjenne igjen saker.

KAOS ER IKKE NØDVENDIGVIS DET MOTSATTE AV ORDEN

kaoset kan vaere tilstanden før forståelsen, vi kan øke vår evne til å stå ut med kaos en stund. Om analysen ikke kan ta inn det hele, ettersom graden av kompleksitet er for stor, så kan intuisjonen og evnen til å la seg overskylle eller innlemme i det uforståelige vaere en tilgang. Noe kanskje fester seg i alle fall. man kjenner at man er åpen for det, at det er OK å ikke forstå, men å fortsette å betrakte, suge til seg inntrykk. Noe kanskje utkrystalliserer seg selv etter en stund, eller, man får en diffus men sterk drivkraft mot et visst håll, kanskje en intuisjon.

Henri Bergsons intuisjonsbegrep skiller seg fra det vi har i dagligtalen, men bygger mye på en opplevelse de fleste av oss kjenner til, følelsen av å vaere ett med noe vi gjør eller opplever, ett med verden, oss selv eller den situasjonen vi befinner oss i. For Bergson betyr opplevelsen av enhet, med noe han kaller nå-fløde, at det finnes en tid som ikke kan måles kronologisk eller deles opp med analyse. Det finnes også to typer viten, den som oppleves i nåflødet (intuitivt) og den som er resultat av analyse (og tar tid) Den intuitive vitenen kan lede til analysen, men ikke omvendt, og begge behøves.

Det finnes sider ved dette tenkende som er lett å ta til seg som kunstner, ettersom en del av vårt arbeid er å øve opp en praktikk der vi søker det ukjente og hvor vi ønsker å forandre våre egne synssett, tankesett gjennom å åpne oss følelsesmessig for at vi hele tiden står innfor et uttall av muligheter, og at disse også former oss. Verket er aldri helt planlagt, omstendighetene griper inn, drivkraften kan vaere intuitiv i Bergsons forstand, materien kan oppleves som den har en egen vilje eller eget liv.

Med dette avslutter jeg forsøket på å referere vår diskusjon, deler av den ligger også under poster fra fredag morgen.

Håper at dere er flere som vil bidra med tanker, innlegg og kommentarer under arbeidet i dag!