torsdag 29 maj 2014


Blogworkshoppen skal til å begynne, etter en forvirrende forelsening om Bergson, Aristoteles og metafysik. Hva vil det si at noe er levende?

Skyggeteater. Dinosaurer. Steinalder? (eh)

Håndens tankemønster. Bølgens bevissthet. Grethe


(eh)
Orden,system… Velger artisten eller stenen retning og mønster? Er det en sammensetning av begge levende individers følelse,hensikt? Er det noen hensikt overhodet? eller er det en kreativ dans mellom elementene? Carina
 Levende skyggeillusjon? Carina
Enda en bevegelse… bølger på flat grunn..stille rytme..Der tiden stanser og opphører,fortsetter bevegelsen i mønster,størrelse og vår oppfatning? Carina
 Lek mellom barn og voksen,skapelse av og med egen kraft… Uten mørke finnes ikke lys. Carina

 Kjærlighet på subatomært partikkelnivå? Hengivelse.Carina
 Utforske egen dynamikk og utrykk.Skyggens teatralske drama. Carina

 Dinosaurer,og annen urtid utfoldes av skyggelek...

 og dansen fortsetter...
Levende skapelse i refleksjon av egen magi.Carina
 vann og mineraler i harmoni-en mediativt frembringende sammensetning av flere elementer skaper rolig atmosfære-stanser tiden i bevegelse….. Carina
 Hud,stener,energi….. carina

 vanndråper faller..
 opptas og føres videre…   absolutt levende! Carina
 Tre…. og udødeliggjort av vannets magi…. Carina
og vår levende lek med aspekter av oss selv fortsetter og fortsetter,vokser og vokser… Til brikkene i vårt eget puslespill er omhyggelig valgt ut og lagt på plass enten av valg,intuisjon eller styrt av andre impulser…. uansett fødested utgjør deres samhold vesentligheter i en livsreise,skygger og lys i ett puslespill:) Carina



Tusen takk, Carina for å få slå fölge med deg i din billedrefleksjon! Fröydi




Erik Hofsten, rektor på kunstskolen har dokumentert, og bidrar med sine tanker og inntrykk under performancen:

1) Som kunstner/håndverker ser jeg at disse steinene på et murgulv minner meg om mine egne forsøk med overflater. Jeg jobbet med edle metaller, mest med sølv, og hadde en gang en tanke om «å gi en flate en retning». En slags utvidet dimensjon. Jeg ser at ulikheter, likheter, samhørighet, variasjon, størrelse, form er med på å gi 551 (ja, er nok litt observant på antall) steiner i geometrisk form en plastisitet som overrasker. Jeg ser at samvirkningen mellom steinene og gulvet (med malingsrester, flekker, uregelmessigheter og smårusk) gir en ufullkommenhetens skjønnhet som fascinerer og inviterer til betraktning.
2) Men før det: Jeg oppdager at jeg møter Kant i ting jeg på et vis har tenkt på selv, uten å ha navn på det. Jeg føler at dette stemmer med mine tanker. Jeg snakker jevnlig til konfirmanter, og ber dem bli de beste utgaver av seg selv. Jeg snakker om mennesker som er døde (som gravferdstaler) og setter dem inn inn i en større sammenheng. Jeg tror ikke på noen guddommelig forutbestemthet, men kanskje jeg kan se at fjellets oppgave i fremtiden er å bli en haug med grus? Eller at grushaugens formål er å bli et fjell? Uansett ser vi noen lengre perspektiver her. Det har tatt noen år å lage disse steinene. Jeg tror ikke noe er forutbestemt, på annet vis enn at alle krefter i universet ønsker å endre seg. H til He (kjernereaksjoner i Solen) , jern til rust – dette er såkalt ikke organiske prosesser, og de forutsetter vel ikke en vilje? CO2 til oksygen (planter) – oksygen til liv (alt liv) kommer mer under det organiske, men jeg ser fortsatt ikke en guddommelighet i dette. Jeg tror på livet, det vil si at jeg ser at vi eksisterer og ser det som det viktigste vi vet.

Jeg har et par (eller tre) regler jeg prøver å leve etter:
Du skal være til nytte
Du skal ikke være til bry
Du skal gjøre det du kan
-og etter samtale med konen, som har litt mer filosofikunnskap, ser jeg at Kant nok kunne nikket gjenkjennende til dette.

3) Under performancen (jeg ønsker meg et norsk ord!) følte jeg også en metarolle: Jeg er sjef her, jeg har et ansvar her, jeg må se til at gulvet er rett og rent og at kunstneren har de beste betingelser (har hun sovet godt? Spist frokost?), og at studentene er til stede (Hvor er NN? Skulle ikke OO komme?) og at de har skjønt hva som skal skje (burde jeg forklart mer? Hvorfor er ikke alle her?). Trenger noen noe? Er det for stille? Vil noen snakke? Må jeg bidra med noe? Jeg er vant til å være arrangør eller ansvarlig og ønsker å ha et øye på tilhørere, opptredende og deltakere. Det er ikke så enkelt å gå inn i det som skjer når man er i dette modus, samtidig som jeg ser at dette er en form for uttrykk som appellerer til meg. Men jeg får tillit til at dette prosjektet kan gå sin gang uten at jeg behøver å styre det.




3 kommentarer:

  1. -håndens tankemønster. Grethe

    SvaraRadera
  2. Håndens erfaring…når man har gjort noe så mange ganger at det "sitter i hendene". Når man ikke lenger behøver å tenke på hva men gjør, jo, jeg holder med: det blir et nytt tankesett. I blant også en snarvei til et intuitivt tilstand, en mulighet til å øve opp sin sensitivitet. Det finnes så mye "ordløs kunnskap" i blant oss. Ser vi den nok? Blir den vurdert høyt nok? Hvordan "beviser" man den? I mange ansvarsfulle yrker finnes en uformulert kunnskap, en kunnskap i praktikken eller i håndverket. Et språk som mer kaller på din tillit enn din intellektuelle forståelse og analyse. Som lege, pedagog, kaptein eller kunstner-, du er avhengig av at de menneskene du forsøker å utføre ditt yrke til beste for våger å la deg ta den rollen-, våger å la deg transportere seg, la deg hele seg eller gi det du selv har av lærdom videre. Det er et spørsmål om tillit på et dypere plan enn rent intellektuelt, tror jeg. Kanskje en sorts hengivenhet, som Carina var inne på.

    SvaraRadera
  3. Carina, din refleksjon er virkelig som en filosofi i bevegelse.Det finnes en skyggeverden som alltid henger med oss, men som jeg tolker deg er dette også noe forankrende, noe som binder oss til vår historiske eksistens. I skyggene blir vi likere "mennesket", skyggedansen mellom barn, voksne, elskende og fortvilede individer har flakket bak våre rygger på grotteveggene, fulgt under våre føtter på generasjoslange folkevandringer. Vårt skyggespill i lek, dans og kjærlighet har kanskje forandret seg mindre enn hva våre "solansikter" viser? Er dette et flikker på Platon´s grottevegg, eller naermer vi oss en slags evig idé om det menneskelige?

    SvaraRadera